Veien blir til mens man går...

Det er noe eget ved navnet "Tranquillity".

David Austin visste nok hva han gjorde da han skapte denne

vakre rosen. Den formelig oser stillhet og ro. Synes jeg. Og er det

noe vi trenger i vår tid, er det stillhet, ro...Vi lever i en masete tid, med mye

stress og press fra alle kanter. Livet fører ofte mot utveier vi ikke helt kan kontrollere.

Og ikke alle takler det. Da er det godt å sette seg ned i ro med en gang

vi har noen øyeblikk ledig, og kjenne på stillheten. Om det så er snakk om bare 

fem minutter. Det betyr så mye i hverdagen.

I dag rakk jeg å ta noen bilder før varmen tar oss.

Det var ennå litt skygge ved titiden...

Coral Dawn er også på vei nå...den har vært litt treg, men nå

har den såvidt begynt å klatre, og den skal få rikelig med gjødsel, sånn

at den vokser seg stor og sterk.

Crown Princess Margaretha fortsetter å blomstre, den kommer stadig med

nye roser. Den skal også få litt ekstra med næring...

 

Man må som sagt snakke med blomstene og pusle med dem.

Jeg har en liten opprydding på gang, med klipping, rensing, kjøre

trillebår på komposten osv., men jeg må ta hensyn

til varmen. Jeg har en litt vilter hage, noe jeg har

ønsket meg, alltid. Dette er ingen "park", men en hage

med vegger tak og gulv. De to siste årene har jeg planlagt

litt forskjellig, så det går seg nok til etter hvert. Eller som Ferdinand Finne

 sa: "Veien blir til mens man går".

Ønsker alle en fin uke!