For meg er ingen ting så viktig som familien, for meg er den selve fundamentet i vår materialistiske verden. Den er rett og slett grunnleggende og samfunnets viktigste byggestein. Jeg vokste opp som enebarn, men har en halvsøster som vokste opp på annet sted i landet. Vi er verdens beste venner.
Som 20-åring fikk jeg min eneste datter. Vi giftet oss tidlig på den tiden, 70-tallet. Der levde vi med storblomstrete tapeter på kjøkkenet og hadde gardiner med brune og oransje sirkler...nåtidens retro...Jeg ønsket meg veldig et barn til, men sånn ble det ikke, og jeg slo meg til ro med det. Min datter derimot, har sjenket meg fem fantastiske barnebarn. Og jeg er så stolt av dem! De gir meg så mye glede, og jeg blir sprø når det har gått en uke og jeg ikke har snakket med dem.
De er verdifulle, rett og slett. Den eldste er nå student på andre året i Bergen, mens den yngste er ni år. En skikkelig liten solstrålegutt som fortsatt gir mormor en kos i ny og ne...
Jeg er så glad jeg ble mor i ung alder. Det er da man orker mest, og med tanke på alderen jeg er i nå er det helt perfekt, først og fremst for barnebarna. De har tross alt en mormor som ikke har fylt 60 ennå, og som orker å gjøre ting sammen med dem. Noe jeg aldri hadde orket å gjøre i en alder av 80.
Det som bekymrer meg mest er når barn blir statussymbol. Når det å gifte seg, og deretter få barn, er en selvfølge. Det er et utbredt fenomen at nygifte ønsker seg barn fordi alle venner har det. Når jeg tenker på det, blir jeg oppgitt på barnas vegne. Barn er ikke til for å kjøpes, de er et resultat av kjærlighet mellom mor og far.
Barn skal ikke være brikker i et spill eller være gjenstand for eksponering som en sofa eller en bil.
Barn er en gave som er oss forunt fordi mor og far elsker hverandre. Ingen ting annet kan måle seg med et barn. Barn er ikke en del av den ytre, vellykkede fasaden, men det mest verdifulle vi har.
Helt enig!!!!! Jeg er eldst av 4 (+ en 1/2), og mente at det å få barn ikke var noen selvfølge. Jeg fikk tre barn, som alle var ønsket. I dag har jeg fem barnebarn, og har store sjangser for å få flere. Noen av de er ønsket og andre ikke. Jeg mener at alle barn fortjener å være ønsket, når de kommer til verden. For da er foreldrene så mye mer innstilte på å gjøre sitt beste for barna. Alle barn fortjener kjærlighet og omtanke. Det er nok derfor vi stiller opp for lille Mini!!! Han fortjener alt vi kan gi han, penger har vi lite av, men kjærlighet har vi desto mer av. Jeg tror nok at mange ser på seg som den perfekte familie, mor, far og to barn, og da helst en gutt og en jente. He-he, jeg fikk tre sønner, jeg da. Kanskje ikke helt ideal-familien, men helt perfekt for meg!!!! Barnebarn er livets krydder!!! Men ingen selvfølge!!!!! Og de skal elskes, koses, susses og nytes!!!! klemz fra grethe, som nå drar på campen.
SvarSlett