LIVET FØR og ETTER

Livet gir og livet tar

Noen dager før 22. juli, bestemte mine tre eldste barnebarn og jeg at vi skulle ta en tur til Trondheim. De fikk tilbud om fly, men avslo, for de ville "se Norge fra bilvinduet". Vi hadde en flott tur over Dovre til Trondheim. De tre nettene vi hadde avsatt skulle vi kose oss på et hotell ved kanalen.

Men hovedhensikten med turen var å se Nidarosdomen, for den hadde aldri jentene sett. Og det var tilfeldigheter som førte til at de verste dagene i Norges historie etter krigen, skulle begynne dagen før vi reiste. 

Nå er ikke jeg helt uten erfaring når det gjelder personlige katastrofer. For jeg kan si som Stoltenberg sa om 22. juli - livet blir aldri som det var før den 11. desember 1992, men det ble heller ikke det samme etter den 11. desember 1992. Da ble min mann gjennom 21 år skutt og drept mens han var på jobb i fengselet. En fange som var på rømmen, skjøt og drepte min elskede mann med et innsmuglet våpen. Deretter tok han min manns kollega som gissel og tvang ham til å kjøre ham til Oslo, der han senere meldte seg for politiet.

Jeg har på en måte vært i gjennom det før, det som skjedde fredag den 22. juli. Katastrofer kan ikke sammenlignes, for hvert eneste offer som sitter igjen etter slike katastrofer reagerer forskjellig. Men alle vi som sitter igjen etter slike groteske hendelser, kjenner det samme i magen hver gang andre lider på samme måte.

Derfor vet jeg litt om hvordan de stakkars menneskene, - familier, mødre, fedre, søsken, koner, ektemenn, kjærester, kjenner det nå som de har opplevd resultatene av drapsmannens ugjerninger. De er nå i en umenneskelig tilstand, der de skal komme seg gjennom lidelsene de er påført av ett eneste menneske. Man må ikke fryse seg fast i sorgen, sa en psykolog, og det er så sant, for da kommer man ingen vei.

Derfor er det så viktig at de får faglig hjelp, slik jeg fikk, så de kommer litt videre i livet. Og derfor var det ekstra flott at vi dro til Nidarosdomen i helgen. Mitt ene barnebarn som var med, er med i AUF og har en kamerat som fortsatt er savnet. For å hjelpe henne litt på veien, gikk jeg med jentene mine i Nidarosdomen for lystenning og nattverd. Det lettet litt på det innvendige trykket for det sønderknuste barnebarnet mitt. Og vi brukte god tid utenfor og rundt domen etter gudstjenesten. Og dagen etter gikk de i fakkeltog gjennom Trondheims gater. Sånt gjør godt når katastrofer rammer, at de får delta og utløp for sin sorg, i hvert fall noe.

Lidelsene ungdommene var gjenstand for på Utøya kan ikke beskrives, det er ikke til å fatte det de var utsatt for. Da jeg kom hjem fra Trondheim, og jeg satte meg ned i stillhet for å hvile etter kjøreturen, kjente jeg det i magen. Det hadde satt seg fast i hver eneste fiber i kroppen. Og jeg kjenner det godt ennå. Det blir som en gjentagelse av det jeg opplevde da mannen min ble drept i 1992.

Jeg kan når som helst føle sjokket, smerten og lidelsen jeg personlig, og vi som familie gikk gjennom dager, måneder og år etterpå.

Takk til alle som viser deltagelse og støtter, takk til hele Norge, det hjelper så uendelig mye. Jeg lyser fred over ofrenes minne, som døde så alt for unge.