De siste ukene har mor hanglet
og vært elendig, og jeg har hatt mange runder
angående time hos fastlegen...Men den gang ei.
Min siste mulighet til å få henne til lege,
ble da jeg kom hjem til henne på mandag, etter
at jeg ikke fikk kontakt på telefonen.
Jeg ringte akuttmottaket. Det skulle vise
seg å bli redningen, også. Hun ble innlagt kl ti
på kvelden, med fortetninger høyre lunge og en
CRP (infeksjonsverdi) på 321, som forøvrig normalt
skal ligge på under 10-15 hos friske mennesker.
Bortsett fra at jeg møtte en aldeles
forferdelig nebbete person på Legevakta, som ikke
hadde tillit til mine bange anelser, ble jeg veldig lettet
da bakvakta kom med et godt, varmt håndtrykk og sa: "Jeg heter Øystein", (å så godt det er med ordentlige håndtrykk i en sådan stund), hilste først på min mor, som forøvrig er 83 i april, og
deretter oss andre to.
"Det er ingen tvil, dette er en lungebetennelse". "Nå ringer jeg Akuttmottaket og snakker med vakthavende lege". Greit og
effektivt, en hyggelig, varm person, og min mor var innlagt.
Jeg kjørte etter ambulansen hele veien ned, og satt
hos mor til alle prøver var tatt og hun var blitt
undersøkt av en aldeles nydelig, ikke-etnisk
norsk lege. Da klokka var 2 dro jeg hjem.
Denne søte figuren med jenta og hunden,
har jeg fått av min kjære mor, eller mamma, som jeg oftest
sier...og jeg elsker den. Den er fra min herlige barndom på
60-tallet.
Jeg ønsker mamma god bedring, hun
ligger nå på medisinsk overvåkning. Det er tross alt et
bevis på at den nebbete sykepleieren jeg
møtte i første ledd, tok aldeles feil. Om jeg hadde hørt på
hennes groteske råd og funnet meg i hennes
totale mangel på menneskelig innsikt, hadde
det gått fullstendig galt. Det viser alle prøvesvar.
Når man endelig når fram til sykehuset,
er alle så enestående. De jobber, løper,
overvåker, smiler, trøster og er bare så flotte
mennesker alle sammen.
Men det jeg synes er så forferdelig trist,
er at man som pasient må ha ressurser for å komme
forbi sånne hindringer på veien, som jeg opplevde da
jeg kontaktet Legevakten. Det er bare så urettferdig.
Om min mamma hadde ringt selv, hadde hun aldri kommet
inn til behandling.
Pasienter som dette, finnes over hele landet. Det er
tragisk å tenke på. Dette må myndigheter og landets kommuner
jobbe mye med, og sørge for at kompetente
personer sitter ved telefonen. Mennesker som vet hva
de snakker om, og som forstår at dette gjelder
mennesker, i dette tilfellet en pasient med alvorlige
symptomer og en alvorlig diagnose.
@...Unn...@
